Få på no’ opprør!

Mitt problem når det gjelder blogging er at jeg som oftest begynner å skrive før jeg vet helt hva jeg mener om en ting. Gjerne skriver jeg i et øyeblikks sinne eller engasjement, og kommer på andre tanker mens posten blir til. Forsåvidt sier det jo en del om meg som person, men videre proft er det vel ikke.

Imidlertid har jeg bestemt meg for å ikke gjøre noe med det. (Det fant jeg ut nå.)

Jeg har fått inntrykket av at andre, litt mer seriøse bloggere ofte bruker lang tid å tenke ut hva de skal skrive om. For min del har mitt personlige vakuum i det siste tatt fra meg så mye energi at jeg ikke har lest aviser eller sett på tv i det hele tatt. Noen ganger har man nok med å overleve i sin egen verden, og dermed blir dette litt dagbok-aktig. Jeg bruker forresten også bloggen min til å fundere over hva jeg selv blogger om, og tiden min til å fundere over om jeg blogger om for uviktige ting.

I morgen skal jeg blogge om noe bra. I alle fall lage en litt mer gjennomtenkt blogg.

Tror jeg.

Hva gjør man så, når det verste skjer? Man skriver ikke blogg i alle fall. Man er maktesløs. Når det aller verste skjer, ikke med en selv, men med dem man er mest glad i i hele verden. Da skulle det gått an å ta dem og putte dem inn i hjertet sitt, der man vet de er trygge.

Hva gjør man? *sukk* Man mister troen på det gode i mennesket. For en liten stund, om ikke annet. Tenker at, hvordan kan man redde verden, når det tross alt finnes mennesker i den? Det er mange ganger så håpløst. Det verste er, mange skjønner ikke engang hva de gjør. Ødelegger mennesker, men ser det ikke selv.

Jeg tenker at mennesker som ødelegger andre, er ødelagte selv. Jeg har ikke lyst å tro at de er så dumme at de ikke skjønner, eller bryr seg.

Av en eller annen grunn har Nordahl Griegs Til ungdommen spilt på repeat i hodet mitt i det siste. Vi sang den mye på barneskolen. Jeg skjønte den ikke da. Nå skulle jeg ønske alle mennesker kunne ta alvoret av den til seg, og gjøre noe. Tro, i det minste.

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd;
troen på livet vårt,
menneskets verd

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Økt tro på menneskeverdet ville forhindret ødeleggelsen av mennesket, og det ville aldri blitt overgripere i verden.

Jeg tror det fortjener en sjanse.

Jeg vil mange ting i løpet av mitt liv.

- Lære meg å lage min egen te, helst ha min egen te-hage
- Se Metallica live
- Dra til Machu Picchu
- Spille en 36 år gammel mannlig telefonselger i et rollespill
- Bli så flink at jeg kan holde en tale til noen en gang
- Få en katt som skal hete Teto- katt
- Feire vårjevndøgnstingen
- Forandre verden litt, kanskje en aldri så liten revolusjon?

All we ever wanted was everything
All we ever needed was everyone
This is a small demand

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om hvor sint det gjør meg at de fleste andre mennesker VIL bli bestemt over, og at de ikke vil ha ting gratis, eller så mye fri fra jobben som de vil. Men så får jeg alltid så dårlig samvittighet når jeg skal til å rakke ned på andre, at jeg bare klarer å tenke at om jeg hadde vært god nok til å forklare det for dem, så hadde de forstått. Men hva må til for at du skal greie å forandre andre menneskers grunnleggende oppfatning av hva som er “naturlig” oppførsel for oss? Om noen mener at vi er for grådige, for late og for slemme til å kunne leve sammen i fred, hva må du komme opp med for at de skal endre syn? Jeg mener, skal det være nok at jeg og kompisen min sitter å hardnakket påstår at det ikke er sånn? For meg er det at noen andre mennesker skal ha lov til å bestemme over meg noe av det mest unaturlige i hele verden. Hva gjør de menneskene så bra at de vet bedre enn meg? HVORFOR har vi gjort sånn at noen skal ha lov til sånt? Hvorfor får de lov å fortsette når de ikke gjør jobben sin? Hvorfor godtar vi at noen skal ha mer makt og mer verdi enn oss? Fordi ellers ville vi løpt rundt som gale og bare gjort galt.. Vet du, det tror jeg ikke. Jeg tror det er det de fleste tenker fordi det er det de har blitt fortalt. Noe er grunnleggende feil i verden, og jeg håper ikke det skyldes mangel på menneskelig intelligens.

Tegnet for kvinne på kinesisk er et grunntegn, dvs at du ikke trenger å sette sammen andre tegn for å få samme betydning. Tegnet for mann er sammensatt av tegnet for rismark og kraft. Skal du derimot skrive gift kvinne, må du kombinere tegnet for kvinne, med tegnet for kost.. Tegnet for gift mann inneholdet blant annet tegnet for leder.

Jeg er forkjøla igjen. Det er helt sikkert min feil, siden jeg ikke kan sove  uten å ha all varme av, og vinduet på vidt gap. Men en god natts søvn veier opp for hyppige forkjølelser. Den merkelige læreren min sa i fjor at stygge drømmer slutter av seg selv når man runder 28. Jeg sverger til kulde der, altså.

Jeg har akkurat sett på Princess Mononoke, og det var en aldeles vakker film. Jeg elsker trær.

Om man ser mange ganger nok, tror dere kjøleskapet fyller mat inn av seg selv? Sist jeg så var det begredelig tomt, nemlig. Jeg skal traske bort å se en gang til, jeg.

*Nys*

Jeg tenker ofte over hvordan jeg skal forholde meg til alle voldtektssakene. For meg er ingenting..(!) i hele verden mer avskyelig. Men samtidig kan jeg ikke distansere meg fra det, fordi DET SKJER. Jeg må vite om det, om omfanget, selv om man egentlig ikke har noen reell oversikt. I 2006 ble det anmeldt over to voldtekter per dag i Norge, og når vi vet at voldtekt er den mest underrapporterte forbrytelsen som blir begått, så er det svimlende. Jeg skifter mellom apati og raseri, og føler meg uendelig maktesløs. Samtidig beundrer jeg alle de jentene og damene som klarer å leve normalt etter en voldtekt. Ikke av hele min kapasitet kan jeg klare å se for meg hvordan det skal kunne gå an. Jeg klarer ikke. På ingen måte.

Bare menn kan stoppe vold mot kvinner, det er sikkert, og jeg vil så gjerne vite hva som kan gjøres for at de skal fatte hva det egentlig innebærer. Jeg sier på INGEN måte at alle menn mener vold er greit, eller at alle menn mener voldtekt er ubetydelig, men mange. Alt for mange. Når man ser på de straffene man får for en voldtekt, sier det mye om hva samfunnet genrelt mener om det. Rundt 1- 2 år er vel det vanligste, og innrømmer du straffeskyld kan du få det halvert. Man får mer straff for dokumentforfalskning. Forakt for menneskeverdet er det, og det gjør meg helt sinnsykt kvalm og sint.

Nesten hver eneste en jeg snakker med om dette, trekker fram alle de jentene som anmelder falske voldtekter, og sier at det er betydelige tall. Jeg kan ikke få sagt hvor INTENST jeg hater de jentene. (…) De ødelegger så mye for de som har mot og styrke nok til å anmelde en faktisk voldtekt. De ødelegger troverdigheten, de ødelegger- og gir de som mener voldtekt er kvinners skyld, argumenter. “Det er en egen plass i helvete for kvinner som ikke viser andre kvinner solidaritet”.

Det er ALDRI offerets skyld.

Når det gjelder dette har jeg store vansker med å ikke hyle og rope og slenge ting rundt om kring, for det finnes få mer frustrerende ting enn de som mener en voldtekt er delvis jentas skyld. Omså hun er naken, på kne foran ham og med pikken halveis til munnen, er det INGEN unnskyldning eller rettferdiggjøring for å voldta om hun velger å trekke seg. Ingen, WHAT-SO-EVER.

Vold mot kvinner skjer.
Anerkjennelse, nå!

(Jeg vet forresten at mennesker av hannkjønn også kan bli voldtatt, og jeg mener helvete er til for ALLE som ikke viser solidaritet. Egentlig tror jeg ikke på helvete.)

Jeg har tenkt en del, og kommet fram til at jeg ikke vil at denne bloggen skal være en sånn blogg hvor jeg synes alle de andre som ikke synes det samme som meg er teite. Eller, jeg vil nok alltid synes at det jeg mener er det mest rette, men jeg vil bare anta at de ikke har kommet like langt som meg. Noen vil kanskje kalle det egoistisk, men jeg må ha tålmodighet. (Jeg er ekstremt dårlig på det). Selv om de på min alder mener at den eneste grunnen til at man gidder å jobbe er fordi man får lønn, og at den eneste grunnen til at de ikke voldtar som gale er at det finnes politi, og at vi kvinner ikke bør dra i militæret fordi noen på jo passe på barna, så må jeg ha tålmodighet. Jeg må ikke tenke at de er fortapte og at de burde stues vekk på en øde øy slik at alle vi lure mennesker kan ha jorden for oss selv. For det er meget lite konstruktivt. Ja, dette er en note till self. Jeg må heller bli bedre på å argumentere FOR at mennesker er gode innerst inne, og at det finnes ting vi LIKER å gjøre som kan gagne andre, og som vi ville gjort også uten lønn i form av penger. Hm. Jeg tror i grunnen min dårlige tålmodighet er min aller største utfordring i denne misjonen. (Ler av hvor religiøst det høres ut).

Har i hvert fall meldt meg inn i Rødt. Tror det kan bli meget bra. *Hytt, hytt*

Fred ut!

Hele denne dagen har vært ganske elendig. Jeg har krangla med kjæresten, spurt alle jeg kjenner om de vil henge -og fått nei, og ikke hatt noe vettugt å gjøre. En helt ubrukelig tidsperiode med andre ord, fra jeg våknet og til nå. Jeg bruker ofte å hate sånne skikkelig steinbra- sikksyktlykkelige-dager også, fordi da vet jeg at ingenting kommer til å toppe det på veldig lenge. Men så kom jeg liksom til å tenke på at, kanskje skjebnen vil meg noe? Kanskje den gjorde denne dagen elendig, sånn at alt skal virke meget mye bedre imorgen? Jeg velger å tro det. Jeg har iallefall planer for morgendagen. Bra planer. JOda, har en prøveeksamen også, men jeg er god, og får det helt sikkert til.

Konserten på fredagen var forresten helt sinnsyk. Mest av alt ble den så bra på grunn av den fantastiske lille, blonde skapningen som kastet alle hemninger og danset hjertet sitt ut. I flere timer bare danset hun, og brydde seg ikke om alle som stod å lo av henne. Kanskje var hun rusa, hva vet jeg. Aldeles vakkert var det uansett.

Bella chao, bella chao, bella chao, chao, chao!

JESS! Jippi, jess- ja! Antageligvis bare meg som ikke har fulgt med, og fått med meg at det skulle komme et slikt lovforslag, men idag ble det altså lagt fram et forslag om kriminalisering av horekunden! Fantastisk. Så krysser jeg fingrene, og håper at det går igjennom.

Akkurat nå sitter jeg og sitrer, for jeg skal på konsert med Gatas Parlament, og det har jeg aldri vært før. Jess til det og. *Lakker videre på knæsjrosa negler* Verden er i grunnen ganske bra.

Fred ut!

Folks ignoranse forbløffer meg til stadighet. Spesielt folk på min egen alder. Interessen for kunnskap mangler nesten totalt, og det som blir sett på som et bra liv, er et liv som er mest mulig materialistisk. Pengene skal brukes på klær og alkohol, og samfunnet kan gjerne forgå for deres skyld.

Når jeg tenker på min egen ignoranse for noen år tilbake er det likevel noe annet. Jeg hadde en unnskyldning. Fordi jeg hadde det så jævli selv, hadde jeg ikke noe til overs, bokstavlig talt, til å tenke på andre. Men gjelder det for alle? Kan man skylde på folks ignoranse med at de har det så elendig at de ikke er kapable til å tenke på noe annet? Majoriteten? For det er sinnsykt mange. Helt overveldende mange. Jeg vet ikke. Om jeg hadde spurt hadde jeg sikkert ikke fått et ærlig svar, men om jeg skal bruke meg sev som utgangspunkt MÅ de jo rett å slett ha det forferdelig.

Kanskje er jeg ignorant fortsatt. Kanskje overser jeg andres egentlige grunn til å være så selvsentrert. Og da tenker jeg ikke på at andre ikke skal tenke på seg selv. For meg er det en forutsetning å ha det bra selv for å kunne hjelpe andre bedre, så ja, man må absolutt ha egen lykke først. Men er det lykke i det størsteparten av 18-20-åringene driver med? Tar de ansvar for verden rundt seg? Har de intreresse av å forbedre ting?

I am only one, but I am one. I cannot do everything, but I can do something. And I will not let what I cannot do interfere with what I can do. ~Edward Everett Hale

Gjør jeg alt jeg kan for å gjøre en forskjell? Er det jeg som er ignorant, fordi jeg prøver å forandre andre før meg selv?

You must be the change you wish to see in the world. ~Mahatma Ghandi

Jeg tror jeg bare begynner der, jeg. Så kan jeg klage over andre når jeg er upåklagelig.