Få på no’ opprør!

Jeg har akkurat vært på trening. Siden jeg ennå er syk, tenkte jeg at aerobic basic hørtes bra ut, og troppa motivert opp i Breivikahallen. “Idag er det laaangtrening!”, sa madammen(e), og lang ble den. Mens slutten nærmet seg, etter aerobic i alle former og intensiteter, jogge/spurte-trening og intensiv styrketrening, ble jeg litt sånn klar over hvordan jeg må ha sett ut der jeg prøvde å få hjernen min til å sende signaler mellom hjernehalvdelene, og resten av kroppen. Helt sinnsykt konsentrert om å gjøre nøyaktig slik hun dama eller mannen i midten gjorde. Leppa mi hang sikkert ned på knærne, og øynene mine må ha vært ganske blanke. Heldigvis kom jeg da til meg selv oppi alt slitet (90 minutter trening er i overkant av hva jeg er vant til), og heisa opp underleppa. Hadde hun ropt “Jaaa, så går vi sammen to og to og sparker hverandre i kjevene etter tur!”, så hadde jeg sikkert gjort det. Antageligvis ville det gått en stund før vi skjønte hva vi drev på med.

Ikke alle kommer så langt. Det er trist, for det er som regel bare en enkel liten oppvåkning som skal til. Hvis noen fortalte norges befolkning av det ikke ER noen nytelse i det for en kvinne å bli voldtatt, så hadde man jo visst det. Eller de som spør hvordan Gud kan være god når så mange sulter. Vel. Noen spiser for mye. Det er bare å dele, folkens. Det er bare å dele.. Spør heller hvordan Gud kan være god når så mange spiser seg til døde.

Vi blir fortsatt fortalt hva vi skal tenke, akkurat som man blir fortalt hva man skal gjøre når man trener. Man skulle jo tro at både treningen og tenkingen var noe man selv bestemte over, men den gang ei. DET ER IKKE NOE HÅP. Vi kan ikke forandre på NOE. Det er det vi hører. Vel, folkens, det. Er. FEIL. Klart vi kan forandre verden! Det er bare å gjøre det.

Og min løsning på det meste er å bare informere og fortelle folk ting. Så fører det som oftest til litt tenking selv.

Dette er Linda V

Over og opp